,

CO2-fangst?

Om forslag om å starte storstilt fangst av karbondioksid i Norge. Endt til Stavanger Aftenblad, men ikke tatt inn.

Trude Sundset i statlige Gassnova hadde i Aftenbladet den 30.1 et engasjert innlegg om CO2-fangst. Aftenbladet fulgte opp med en leder den 20.2, og Tina Bru med et leserinnlegg den 21.2, om det samme.

Sundset hevder at “klimaendringene er kanskje den aller mest alvorlige utfordringen verden står overfor”, med “ekstremvær og klimaforandringer som truer matsikkerhet, spredning av farlige sykdommer og driver mennesker på flukt”. Antakelig er ikke noe av dette korrekt. Det har ikke blitt mer ekstremvær på verdensbasis, det er aldri produsert mer mat i verden enn i 2017, helsesituasjonen har blitt bedre hvert år de siste 100 år i alle land, og det er ingen som så langt har måttet flykte på grunn av klimaet.

SA mener vi må følge råd fra toppsjefene i Statoil, Shell,Total, NHO, LO, Bellona og Zero. De “er alle alvorleg bekymra om dagen”. Det som bekymrer dem, er at Regjeringen ikke skal starte et nytt månelandingsprosjekt.

Ifølge Bru er ingen fare for prosjektet. Regjeringen har store ambisjoner for grønn omstilling, og det er bare å smøre seg med tålmodighet.

Norge har sluttet seg til Paris-avtalen, og må følge den inntil vi eventuelt trekker oss. Det er mulig. To-gradersmålet for år 2100 er politisk bestemt, basert på høyst usikre modellberegninger, som allerede er falsifisert av stansen i global temperaturøkning. Den har vart i nesten 20 år, mens atmosfærens innhold av CO2 har økt jevnt og trutt. I stedet for å være til skade, har dette gjort verden grønnere (og mer fruktbar).

Sundset sier at “veien til Paris-målene er lang, og at vi trenger alle løsninger som kan bidra til å stanse klimaendringene”. Det som heller trengs, er at verden har nok energi til å gi hele verdens befolkning en tilfredsstillende levestandard i 2100. Det er tvilsomt om nåværende satsing i tråd med Paris-avtalen vil bidra til det.

En amerikansk professor, Roger Pielke, har foretatt en interessant analyse av klimabevegelsens mål, og konsekvensene av dem, i én figur (https://wattsupwiththat.com/2018/01/29/illustrating-the-failure-of-the-climate-movement-in-one-graph/). 

Siden “klimadiplomatiet” startet i 1992 har verdens bruk av fossiler økt med 57%, til vel 11000 million tonn oljeekvivalenter (Mtoe) i 2017. Fram til år 2050 er det ca. 12000 dager, og målet er å redusere bruk av fossiler til da med ca. 90%. Da må bruken, fra nå, reduseres med ca. 1 Mtoe hver dag. I energi tilsvarer 1 Mtoe omtrent:

  • 1,5 x 1 GW atomkraftverk (ca. 5% av norsk vannkraftkraftkapasitet)
  • 1500 x 2 MW vindturbiner (ca. 4 ganger norske vindkraftverk i 2017)

For å nå Paris-målene, må altså verden hver eneste dag de neste 30 år bygge alternativ kraft tilsvarende 5% av total norsk vannkraft eller 4 ganger nåværende antall vindmøller i Norge.

Dette unødvendig, dersom nåværende kraftverk beholdes og forbedres.  I tillegg er det mer økonomisk, og fornuftig, å planmessig investere i risikoreduserende tiltak for skader på grunn av unormalt vær.

Det står Statoil, Shell og Total fritt å starte månelandingen på egen hånd.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar