Burde vi feire CO2?
Tittelen er hentet fra et foredrag (Should we celebrate carbon dioxide?) den kanadiske økologen Patrick Moore holdt for The Global Warming Policy Foundation (GWPF) i London i 2015. Moore var en av stifterne av miljøorganisasjonen Greenpeace. Moore viser at I løpet av de siste 150 millioner år har innholdet av CO2 i atmosfæren gradvis sunket fra godt over 2000 ppm. Under siste istid nådde innholdet en bunn på rundt 180 ppm. Det var bare såvidt over nivået der plantene begynner å dø, 150 ppm. Etter istiden steg CO2-innholdet, grunnet oppvarming av havet, til omkring 280 ppm før den industrielle revolusjon startet for omkring 200 år siden. Siden har innholdet av CO2 i atmosfæren, godt hjulpet av utslipp fra brenning av fossiler, økt til vel 410 ppm i dag. Dette er imidlertid langt under det optimale nivået for plantevekst, rundt 2000 ppm. Uten menneskeskapte utslipp av CO2 ville det vært fare for at nivået igjen begynte å synke mot den nedre grense for plantevekst. Det ville betydd slutten for alt liv på Jorda.
Eksos fra brenning av fossile brensler inneholder gasser og partikler som kan være farlige, men CO2 er ikke en av dem. Rensing av eksosen er derfor viktig, og økonomiske alternativ til fossiler bør alltid søkes. Et slikt alternativ er kjernekraft. Selv om dette antakelig er den sikreste form for produksjon av energi, vil det antakelig ennå ta lang tid før det blir allment akseptert.
En del av befolkningen, ikke minst politiske ledere, tror i dag fast på teorien om at CO2 har vært årsak til den globale oppvarmingen de siste 150 år, selv om dette ville være helt naturlig etter en lang kuldeperiode (Den lille istid). I tillegg har ikke global temperatur steget de siste 20 år, mens 1/3 av alle menneskeskapte utslipp av CO2 har funnet sted i denne perioden.
Modeller som forsøker å beregne og fremskrive temperaturøkningen grunnet CO2, viser nesten utelukkende betydelig høyere temperaturer enn de målte. Avviket er så stort at modellene kan betraktes som falsifiserte (ikke brukbare). Men de er fortsatt «politisk korrekte». Det har ført til politiske vedtak om å redusere utslipp av CO2 i stor skala, med enorme økonomiske kostnader og uante fremtidige konsekvenser. Spesielt gjelder det dersom fossile kraftkilder skal fjernes, eller vesentlig reduseres, før 2050.
Global temperatur synes imidlertid ikke å følge endringer i atmosfærens innhold av CO2. Det er liten korrelasjon mellom temperatur og CO2-innhold, hverken historisk eller i dag. Korrelasjonen er derimot meget god mellom solaktivitet og global temperatur. Solaktiviteten har igjen innvirkning på kosmisk stråling som treffer Jorda. Historisk er det meget god korrelasjon mellom kosmisk stråling og global temperatur, basert på proxy-data.
Kosmisk stråling har innvirkning på dannelsen av skyer i atmosfæren. Mer kosmisk stråling gir flere skyer, og flere skyer reduserer temperaturen i atmosfæren. Antall solflekker (en del av solaktiviteten) varierer med en periode på ca. 11 år, og intensiteten av disse har blitt gradvis lavere. Mange frykter derfor at Jorda er på vei inn i en kald periode, tilsvarende det såkalte Maunder-minimum mellom ca. år 1500 og 1850. Kanskje er det dette en bør forberede seg på, i stedet for en varmere Jord.
I mellomtiden bør vi glede oss over økt innhold av CO2, spesielt de økte avlinger dette antakelig vil medføre. Forhåpentlig vil dette sikre nok mat også i en kaldere periode.
Noen kilder og forslag til videre lesing:
Tidligere Greenpeace-leder Patrick Moore:
I kort intervju gir han her en kortfattet oversikt:
https://www.youtube.com/watch?v=JYQ6eZDXXRE
I et lengre foredrag i London i 2015, for The Global Warming Policy Foundation, gir han en utfyllende forklaring på hvorfor CO2 er et gode, og ikke et onde, for Jorda:
https://www.thegwpf.org/content/uploads/2016/10/Moore-2.pdf
I forbindelse med FNs klimamøte i New York i september 2019 sendte 500 prominente personer, de fleste med naturvitenskapelig bakgrunn, nylig et åpent brev til FNs generalsekretær, der det påpekes at det ikke eksisterer noen klimakrise:
Og helt til slutt, et overbevisende foredrag av verdens antakelig fremste klimaforsker, Richard Lindzen. Foredraget ble holdt i London i 2015, på årsmøtet for The Global Warming Policy Foundation: